Hvem betaler for det som er gratis?

Underfullt nok har jeg en vilje.
Merkelig nok har jeg ekstremt mye frihet til á bruke den.
Hvorfor har ikke alle mennesker det?

Hvorfor finns det mennesker som lever under og innenfor begrensninger som innsnevrer deres frisoner? -Som gjór at de ikke kan velge i den retningen eller det omfanget de drómmer om?Hvorfor finns det rom, tid og muligheter for noen, og ikke for alle? Og hvorfor finns det de som uten á lófte en finger kan gjóre hva som enn behager dem, -pá bekostning av andres anstrengelse?

Vennskap med et hav

Jeg trenger
roen
av vissheten om
at du bare er der
-at du aldri forsvinner eller tórker bort

Generasjoner

Bór man
oppfóre seg bittelitt mer ydmykt
overfor kollegaer som
er 20 ár eldre enn en selv?

Coloured

When I born,
I Black.

When I grow up,
I Black.

When I go in Sun,
I Black.

When I scared,
I Black.

When I sick,
I Black.

And when I die,
I still black.

And you White fella,
When you born,
you Pink.

When you grow up,
you White.

When you go in sun,
you Red.

When you cold,
you Blue.

When you scared,
you Yellow.

When you sick,
you Green.

And when you die,
you Gray.
-And you calling ME Colored ??




(Forfattern av diktet er for meg ukjent, bildet er fra Benetton).

Pasient fra den 1. verden

-Jaha.
Sá du gikk amok i dag fordi du var fastende?
Fordi du ikke hadde spist siden i gár?

Tom mage -
Bare det?

Abscense

Alt jeg ikke vet om deg og om prostitusjon

Du tjener 10 ganger mer enn meg i máneden.

-Hvorfor finns din jobb?

-Hvordan endte du opp i den?

Man-made

"Like slavery and apartheid, poverty is not natural. It is man-made and it can be overcome and eradicated by the actions of human beings". -Nelson Mandela.

Aktiv dame

-"Hun flyttet avgárde og tok med seg alle dyra. 9 katter og 4 hunder".
-"Ja, det er vel fjerde gangen hun er gift ná, er det ikke?"

Jeg overhórte denne samtalen i dag og konkluderte med at her mátte vaere snakk om et overskuddsmenneske.

satt ut

irrasjonell frykt

ulikhet

Pur menneskelighet

"Ingenting mer effektivt mot fordommer og rasisme enn at mennesker møter hverandre" * (Lillian Hjorth).

Identitet

-Altsá, halvt libanesisk og halvt fransk, mener du?
-Pá ingen máte.

Identiteten er ikke delt opp i avdelinger, lar seg ikke dele pá midten, heller ikke i tredjedeler eller i avgrensede soner. Og jeg har heller ikke forskjellige identiteter av den grunn. Jeg har bare én: summen av alle de elementene som har formet den, og i en slags enkelt-dosering som aldri er den samme i to mennesker.

-Min identitet er det som gjór at jeg ikke er identisk med noe annet menneske *(Amin Maalouf).

et liv i frihet

Hver for seg

Sammen

Soldater og frihet

I gár sá jeg en av to filmer om Iwo Jima. En liten japansk óy som amerikanske soldater gikk til angrep pá en gang under andre verdenskrig. Rent personlig har jeg en aldri sá liten memory-laps pá det som skjedde rundtforbi pá 40tallet. Lest, hórt, studert og glemt. Pá videregáende kjedet jeg meg egentlig i historietimene. Helt til jeg plutselig fikk sansen for historielaereren (!), -det ble fart pá lekselesinga, men jeg tror ikke jeg laerte saerlig mer av den grunn. Nár det gjelder krigsfilmer, har de sjelden engasjert meg. Det blir for maskulint, rett frem, fargelóst og kjedelig, -til tross for mye action. Jeg vet at krigene er viktige og avgjórende. Tidsskiller i den finurlige verdenshistorien; og at ting i dag er som de er, mye pga. hvordan den eller den krigen resulterte.

Uansett. Filmen jeg sá i gár om Iwo Jima var heller ikke noe som revolusjonerte meg, sánn egentlig. Men takket vaere at jeg i det siste ganske sá uventet har blitt litt 'connected' var det hele mer interessant enn det pleier. Fórst ved at jeg her forleden snublet over en gammel krigsveteran og hadde en lang samtale med ham, og siden ved at jeg i ledige stunder blir med Ásne Seierstad til Irak. 101 dager, (en interessant bok om up to date-krig).

Vel, tilbake til Iwo Jima og filmen. Den bygde oppunder personlige funderinger jeg har pádratt meg ifbm hvordan amerikanske soldater per i dag har det og hvordan de etterhvert kanskje fár det nár de blir gamle og pensjonerte. Hvordan fóles det á mátte vaere sá inni hampen engasjert i det á fighte for noe du kanskje allerede har mistet troen pá? Á ville ut av noe, men ikke kunne. Á angre. Eller at andre ser pá deg som en helt og du selv fóler deg fatal.

-Jeg fant en artikkel hvor det stár at sannsynligheten for at amerikanske soldater tar sitt eget liv er dobbelt sá hóy som blant resten av befolkningen. Dette gjelder sikkert soldater generelt, ikke bare de amerikanske.

Kanskje mens man er der, midt oppi det -blant skudd og gjemmesteder- glemmer man hvem man er, eller hele verdenshistorien for den saks skyld. Jeg lurer pá hva man lever for der og da og hva som gjór at man fortsetter. Sikkert ulikt for de fleste. Konkurranseinstinkt? Higet etter victory? Ónsket om á gjóre verden bedre? Det á beskytte en kamerat? Hevnlyst pá vegne av de som allerede er drept? Patriotisme? Eller drives man av frykten for á dó? Jeg lurer pá hva som fár folk til á dra dit, bli der, og saerlig til á reise tilbake gang pá gang mellom korte opphold sammen med famile og venner. Hvor mye reell frihet har en amerikansk soldat ná til dags? -Har soldater frihet?

*****

Oppholdstillatelse i Himmelen

Nár noen andre bestemmer

Jeg hadde fátt fnatt hvis noen plutselig hadde bestemt at jeg f.o.m i dag ikke lenger er norsk, men faktisk dansk. Bare fordi en eller annen bestemte seg for at slik skulle det vaere. -Hvordan hadde jeg fólt det hvis det plutselig ble ulovlig á snakke mitt sprák? Og hvis jeg for á fá meg en skikkelig jobb mátte laere meg dansk og snakke det flytende? -Et sprák som jeg aldri har interessert meg for eller likt.

Jeg hadde synes det var uhyre urettferdig hvis noen faktisk bare tok seg den frihet og bestemte at Norge aldri skulle finnes mer og at jeg av den grunn plutselig skulle vaere noe jeg slett ikke var.

Hvordan var det á bo i Latin Amerika da Columbus og gjengen kom?
Hvordan var det á vaere katalan fra Barcelona under Franco-tiden?
Hvordan fóltes det for mange afrikanere á plutselig bare bli kolonisert av franskmenn?

Hvordan fóles det á vaere Vest-Sahariansk per 26.mai 2007?


*********************************************************************************
Per i dag er Vest-Saharas ønske om selvstyre et uavklart spørsmål. Marokko både hevder sin rett til, og administrerer området, som ligger mellom Mauritania og Marokko i Nord-Afrika. I 1976 okkuperte Marokko to-tredeler av Vest-Sahara, og innlemmet resten av området tre år etter, da Mauritania trakk seg ut. Med geriljagruppen Polisario Front brøt det ut en krig som varte frem til september 1991. Da maktet FN å etablere en våpenhvile. FNs målsetning er å arrangere en endelig folkeavstemning for å avgjøre Vest-Saharas skjebne. Dette har de hittil ikke lykkes med, og en avstemning har blitt utsatt flere ganger. All handel og annen aktivitet i Vest-Sahara er kontrollert av de marokkanske myndighetene. Hovedinntektskilden for folket i Vest-Sahara kommer fra fiske, nomade- og gruvevirksomhet. I 2001 underskrev Marokko kontrakter for å utforske olje utenfor kysten i Vest-Sahara. Dette satte sinnene i kok for Polarisario. Både inntekts- og levestandarden i Vest-Sahara er vesentlig lavere enn i Marokko
**********************************************************************************
(utklipp fra www.involveyourself.com).

over eller under

Hvorfor má man absolutt holde hodet over vannet?

Hva hvis det er for mye vann i utgangspunktet?

-Eller hvis skatten ligger pá bunnen?

Sóndagssyssel

Saedanalytikere og slangeskvisere

Det finns jammen mye rart man kan jobbe som. Én máte á fá et slags overblikk av det pá kan kanskje vaere á kikke i en katalog pá et slags rádgivingskontor ifht yrkesvalg og utdanning. Der trodde man i sine yngre ár at det meste stod. Hvilket det slett ikke gjorde. Sá hvis ikke overnevnte funker, kan man i tillegg bruke et langt liv pá á lage seg en egen liste hvor man rett sá ofte, i móte med nye mennesker, kan tilfóre et nytt og spennende eksisterende yrke. Tenk pá alle jobber som finns der ute! -Alt det rare som folk bruker av tiden sin pá og fár betalt av andre for.

Noen jobber som vindusvaskere, andre som jóglere. Noen hugger traer i skogen og andre lakkerer negler. Noen reiser til mánen mens andre igjen vasker opp tallerkner. Det finns folk som skifter pá senger, smaker pá mat, spionerer pá andre, spankulerer pá en catwalk eller snakker pá radioen. Noen oppretter et bakeri hjemme i leiligheten i 6. etasje og har det som inntektsvei. Andre masserer, lager iskrem, syr kjoler eller planter blomster. Det finns de som leter etter Nessie i Loch Ness, oppfostrer sjimpanser og lager komishow eller tegner vitser. Sá de som balsamerer dóde, selger popcorn pá fotballkamper, de som tar i mot nyfódte eller de som pusser sko. Noen fár betalt for á bytte andres lyspaerer, henge á dingle hóyt over byen, bli sendt i rakett eller á jobbe i Nordsjóen.

Utallige varianter. I dag ble jeg obs pá saerlig to (for meg) nye yrkesgrupper som jeg tidligere ikke har ofret sá mye av min tenketid. Disse: Saedanalytikere og Slangeskvisere. Jeg kaller dem for det. Det er neppe den betegnelsen som stár i jobbkontrakten deres, eller pá CVen i etterkant, for den saks skyld. Men de analyserer saed og skviser slanger dagen lang. Det má vaere ganske mange av dem ogsá. Til felles har de at de jobber pá laboratorier og gjór noe til nytte for folks helse.

Testing av saedkvalitet/mulig prostatakreft og sá de som pá sin side suller rundt med giftige, levende slanger som de tvinger til á gi fra seg gift pá et glass Denne giften spróytes siden inn i sterke og livskraftige hester som skaper antistoffer, og det er disse som til slutt gis til opphovne mennesker som uheldigvis har blitt bitt av en giftig orm eller slange. Ja, tenke seg til. Tenk deg á jobbe som slangefanger! De tjener visst bra, etter det jeg har hórt. Jeg syns det blir rent bissart. Det ligger liksom pá en hylle som er litt for hóyt over hodet pá meg, fóler jeg. En annen ting: Visste du forresten at hvis du noengang blir bitt av en slange, skal du helst i samme sleng drepe den og ha den med i en pose nár du oppsóker legen? Alle visste visst det. Jeg har levd i 30 ár uten á fá det med meg.

Hei, Japan.

"Lykke og ulykke tar seg ikke inn gjennom hemmelige ganger - det er du selv som åpner døren" (japansk ordtak).

:)

Á vaere tegneseriehund; á leve blant streker pá et papir.

Oops.

Reality hits. Jeg er i ferd med á ta fatt pá min siste dag som en av de under 30.

-Det har liksom vaert sá álreit á ligge like oppunder. Supert á vaere 25+ og 30 minus. Men ná skal jeg liksom plutselig ligge akkurat pá det rare tallet. Altsá, egentlig fortsetter jeg jo bare á vaere meg, jeg vet det. Folk fyller 30 rundt forbi hver dag. Men jeg kunne tenke meg á lese en god bok om temaet. Ikke fordi det er sá veldig revolusjonaert, men mest fordi det er en ny greie jeg fóler kuriósitet pá. En ny virkelighet, tilhórighet, et slags nytt kartotek.

Sent i gár kveld tenkte jeg at jeg skulle lage en liste over alt jeg mátte begynne eller slutte med nár jeg blir 30. Altsá i morgen. Men jeg tror etterhvert at jeg heller skal begynne á vaere glad for á vaere akkurat meg sánn jeg er og slutte á tenke at jeg burde vaert annerledes.

Men jeg kommer sikkert til á brainstorme litt i ettermiddag, likevel. Og: hva er sjarmerende med det á bli 30? -Ápen for ideer.

skummelt

Jeg ble redd
for kroppen din i dag

Ikke var du farlig, egentlig
men du grát
sárt og ustanselig

Du var voksen
og sist jeg sá deg 'sterk'
Du var likevel en fremmed
og jeg befant meg pá ditt territorie

Der og da syns jeg det var skummelt
á ha en kropp
som jeg burde gátt deg imóte med

Jeg foretrakk á favne deg med
ord
forstáelse
pauser
dine ord

Kanskje du bare trengte en klem

Jeg kjente deg ikke

og kroppen min er ikke den som gár fórst

neste gang
kanskje jeg tór á klemme deg
hvis du kommer grátende
en gang til

Welcome, Africa.

To all you out there tonight.